Trying to get fit

motivasjontrening1trenign2dreadreadreaaaaa

Nå er ikke jeg noen fitness-queen akkurat, men jeg syns (til tider) trening er gøy, og selvopptatt som jeg er så hender det jeg tar et bilde eller to av meg selv. Og her er altså noen bilder av treningsDrea. Jeg skal ærlig innrømme at det finnes dager hvor jeg hater trening. Virkelig hater trening. Som i går, da det gjorde så vondt å gjøre den siste repetisjonen på beinøvelsen jeg tok at jeg ropte “faen!”  høyt. (Var heldigvis alene der.) Jeg banner veldig sjelden, så at jeg sier f-ordet, sier faktisk ganske mye. Det gjorde vondt, jeg var sliten og lei og ville helst hjem til sofaen. Men jeg holdt ut. Eyes on the prize. Jeg har ikke som mål å bli noen fitness-queen, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde syntes det hadde vært feil å fått frem litt magemuskler for eksempel. Det er jo gøy å se forandring på sin egen kropp. I fjorsommer veide jeg faktisk 12 kilo mer enn jeg gjør nå, men jeg kan ikke påstå at det har vært på grunn av trening og sunn slanking, akkurat. Det har bare blitt sånn av seg selv. Ubevisst. Og nå har jeg jo selvfølgelig blitt bevisst og. Nå tenker jeg mer over vekt enn jeg gjorde for 12 kilo siden. Rare greier. Oh well. Tom for ord. Hugs.

Therapy

ny1capnybwdrearåsany22

Caps fra choies.com (om du skal handle derfra, så trykk gjerne på reklamen litt lenger ned i sidebaren min!), solbriller & jeans (i størrelse 36, can you believe it!?) fra Kappahl, vest fra Cubus, singlet fra Primark og et par converse kjøpt på nett et eller annet sted.

Hører på:  Young the Giant – Cough Syrup

De siste ukene har ikke akkurat vært på topplista over gode uker hittil i livet. Ting er meningsløst og håpløst og… Ja. Bare tungt, rett og slett. De få gangene jeg har orket meg til butikken, så har jeg tatt på treningsklær for å slippe å sminke meg før jeg drar dit. Om man ser ut som et dass med treningsklær på, så er det ingen som reagerer. Det er normalt. Men nå tror jeg at den ene butikkdama snart har gjennomskuet trikset mitt, altså. Så i dag – siden jeg måtte ut av huset – tok jeg på solbriller, en caps og litt lipgloss – og visp! Så slapp jeg faktisk å lure noen med treningsklær.

I det siste har jeg tvunget meg selv til å ta litt bilder og. Det er to ting som fungerer utrolig godt som terapi for meg. Nei, tre, faktisk. Det ene er musikk. Eller… jeg vet ikke om musikk gjør ting verre eller bedre jeg, sånn helt egentlig. Kanskje litt begge deler? Jeg har skjønt at mamma mener jeg hører på alt for depressiv musikk og at det bare gjør ting verre for meg, men jeg vet ikke helt om jeg er enig.  Anyway. Det andre er trening. Det er jo vitenskapelig bevist at trening fungerer som terapi. Frigjørelse av dopamin og alt det der. Og det tredje er å ta bilder. Men så er det å orke, da. Når det gjelder treninga, så sørger jeg for å få hele treningslokalet for meg selv når jeg skal trene. Eller jeg tar en tur på rollerblades sent på kvelden – når ingen andre er ute. Og jeg tar bilder av meg selv. Det er liksom det letteste. Når jeg tar bilder av meg selv, så slipper jeg å kommunisere med noen, men kan allikevel drømme meg bort i en verden slik jeg skulle ønske den var. Alt ser så mye finere ut på bilder enn i virkeligheten. Æsj, dette ble klissete, men du skjønner kanskje hva jeg prater om. Det fungerer i alle fall av og til. Og det hindrer meg i å ligge på sofaen og velte meg i selvmedlidelse og tunge tanker. Det er da noe. 

Take a look

portfoliobilde

Da er portfolioen åpen for å ta en titt. Jeg har fremdeles en hel haug med bilder som skal publiseres etterhvert, men så var det å ha ork til å gjøre det. TIl å lete, når man (altså jeg) ikke vet hvor man (jeg) skal lete. Men uansett. Det er fullt av bilder der allikevel. Du kommer inn ved å trykke på den sorte knappen på høyresiden her, hvor det står “Drea K Photography – Portfolio” på. Enkle ting. Si meg gjerne hva du syns! Om det er noe som er rotete, noen bilder som du ikke liker overhodet eller om det er noe du faktisk liker. Ill take it all. Hugs.

Portfolio

skjermdump

Jeg har lenge vært uten portfolio nå. Jeg la jo ned firmaet mitt, og dermed forsvant også .no-domenet, og siden da så har jeg ikke orket å begynne på den evige jakten etter en enkel nettside for å vise frem litt bilder på. Vel, i dag fant jeg det – akkurat slik jeg har sett for meg. Enkelt, lett og veldig ryddig, om jeg får si det selv. Det er mulighet for fullscreen-visning, og det er mulig for en sånn slide-variant som du kan se ovenfor her. Og det beste av alt; det var gratis! (Om noen er interessert i å høre hvor og hvordan og alt det der, så rop ut, så kan jeg lage en liten “tutorial” på hvor jeg fant og hvordan jeg gjør.) Nå er jeg møkklei av å holde på med det, men… Det begynner å ligne noe, i det minste. Så nå har jeg jo bare fire-fem kategorier til å fylle med bilder…

En dag

blondbw

Det er sommer og sol, og allikevel så er ikke hjernen der den bør være. Livet smiler ikke, og det gjør ikke jeg mye av heller. Det er rart det der. Det kommer liksom akkurat når det passer seg selv det der. Det dårlige humøret. De vonde følelsene. Negativiteten og dritten. Plutselig så er det der, uten å spørre om lov først, og uten å gi meg noen sjans til å krangle meg til noe annet. Og så tenker jeg for mye. Jeg tenker at jeg tenker for mye også, akkurat som Maria Mena. (Ref: Maria Mena – Fragile (Free), “I think I have a problem, I think I think too much.”) Gøy  å ha noe til felles med henne også, da. Jeg har allitd likt Maria Mena. Hun er liksom bare der, hun. Hun gjør seg ikke til eller overdriver noe som helst. Du vet, noen ganger så bare misliker man mennesker uten å kjenne dem. Man misliker alt de gjør, alt de sier, og bare hvordan de er. Mens andre – på samme måte – bare liker man. Og Maria Mena er en sånn for meg. En jeg bare liker, helt uten å ha noe grunnlag for det what so ever. På samme måte takler jeg ikke Adam Sandler. Jeg hater ham litt, faktisk. Om jeg skal se en film han er med i, så krever jeg betaling. Og det bør være godt betalt og.

Men uansett, jeg skulle egentlig bare bruke tid til noe mens jeg ventet på å bli trøtt, jeg. Og fortelle at jeg har lyst til å bli blond igjen. Den lysten der kommer og går akkurat som den vil den og. Jeg syns jo ikke jeg er penest som blond. Eller kanskje jeg gjør det. Jeg vet ikke. Det kommer an på så mye annet. Kanskje jeg burde ha rosa hår. Med rosa hår så burde man ikke være i stand til å være deppa, vel. Med rosa hår så… Lyser man jo opp. Rosa er en gladfarge. Kanskje er det det som er trikset…? Eller kanskje er trikset å skaffe en hund. Gud, jeg har lyst på hund. Dere aner ikke. Jeg har så lyst på hund at jeg tok meg selv i å kose med swifferdusteren her om dagen. Du vet, en sånn støvkostgreie, myk og rufsete. Da vet man at man har litt i overkant lyst på hund, eller? Sukk. En dag. Imens får jeg vel prøve å sove litt. Trøttheten har meldt sin ankomst om cirka tolv og et halvt minutt, kjenner jeg. Da er det viktig å være på plass under dyna med hodet hvilende lett på puta, og ikke sitte foran macen og søke på alle de søteste hunderasene i verden og “hvordan gå fra brunt til blondt hår”. Da er det plutselig morgen igjen. Så; god natt.

Hei, nybloggen! …Igjen…

råsa1

Cleo-Mag ble det liksom aldri noe mer med (dessverre), og alle bloggerne falt av en etter en. Så tilslutt måtte jeg også bare gi opp den kampen, og bestemte meg for å flytte nok en gang (sorri). Denne gangen til eget domene (som ikke får alle til å tro at jeg er svensk), og her kommer jeg altså til å ha bloggen nå fremover. For godt. Jeg lover. Ikke noe mer tullball nå. Ikke noe mer flytting. Her blir jeg. www.dreakarlsen.com. Enkelt og greit. Det er jo meg, det. Jeg ser det mangler en god del bilder i arkivet. Dette skal jeg fikse så snart som mulig! Hugs. 

Jammen, hva med MEG..?

nyviljaleiseg

nyveiljaleisei2oVilja, sommer 2012. 

Ny header. (Høyreklikk og trykk “last inn siden på nytt” om du fortsatt ser den gamle.) Spontant. Den forrige minte meg mer om død og fordervelse til slutt. Huden min så blå ut. Jeg så død ut. Ble kvalm av den. Derfor ble det ny, med litt freshere hår-og hudfarge. Hva syns du? Og her er to “nye”, gamle bilder av Vilja. Savn. Masse, masse savn. Det er det for i dag. Hugs. 

Confusion

moreller3trørbokdoblemorellerdjeadjeajde
Av og til så tar jeg meg selv i å være veldig wannabe-filosof. Jeg hører meg selv tenke noe i sitatform. Altså, det vil si… Jeg tenker fraser jeg selv mener er så geniale at de egentlig burde bli sitert verden over. Jeg kødder ikke. Men jeg tørr jo (nesten) aldri si det høyt, for det er jo helt latterlig. Jeg skal ikke komme med noen av dem nå heller, men jeg har spart på dem, så en vakker dag slipper jeg muligens  galskapen løs, i full og ektefølt tro om at det faktisk er så genialt som jeg skal ha det til. Det kan jeg love dere – det er det ikke.

Men uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om nå, sånn helt egentlig. I dag tenkte jeg at jeg skulle få blåst ut litt irritasjon, faktisk, for av og til så henger jeg meg opp i småting. Jeg blir faktisk ganske så irritert til og med, av sånne små, ubetydelig ting som man egentlig ikke trenger svar på overhodet. Som foreksempel hvorfor skolebrød heter akkurat skolebrød. (Jeg har aldri spist skolebrød på skolen. Det var aldri noen som serverte det, og ikke hadde vi kantine.) Eller hvorfor vi vokser opp med å tro at vi spiser mandariner, når mandariner ikke selges i Norge, og vi egentlig bare har spist klementiner hele livet. Og at jeg trodde denne frukten jeg så fint har avbildet over var kirsebær. Jeg har alltid trodd det. Men så heter det visst moreller. Moreller? Trodde det bare var noe vi sang om i den derre barnesangen om allslags frukt, jeg. Det finnes så ekstremt mange sånne irriterende småting. Veldig plagsomme greie. Hvorfor?! Åååå. Det er så mye ubetydelig jeg vil ha svar på. Ting bør liksom ha en mening. Jaja…