Tuesday

God kveld! Jeg har nettopp kommet inn etter en tur ute med Bosse i iskald vind, og nå sitter jeg under pleddet og hører på Odd Børretzen, av alle ting. Jeg har alltid likt ham, stemmen hans er så … god. Jeg er litt trøtt for tiden, så i dag droppa jeg (dessverre) treninga, og nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet. Haha! Men jeg har lovet meg selv å ta ei skikkelig bra beinøkt når jeg våkner i morra, og det hjelper litt på samvittigheten. Nå skal jeg spille litt poker, drikke kakao og finne et eller annet hjernedødt på tv. Det er rart hvor digg det er å se på latterlig dårlig tv, haha. I det siste har jeg sett det meste av Første date og Gift ved første blikk, og jeg har dessuten sett 13 hele sesonger av Greys Anatomy – om igjen! Om du har noen tips til hva jeg kan se next, give me a shout! Hugs.

Mirror, mirror, on the wall

Jeg føler meg ikke alltid vel. Av og til er det ikke så lett å vite hva som gjenspeiler virkeligheten best; det man føler eller det man ser i speilet. Noen ganger gir nok ingen av dem et godt bilde av hvordan man egentlig er. Jeg prøver å jobbe med hodet, bli flinkere til å føle meg vel uten å trekke inn magen foran speilet. Uten å måtte trene hver eneste dag. Uten å få dårlig samvittighet for å spise en sjokolade midt i uka. Det å være vel med seg selv gjør virkelig livet så mye bedre, og jeg håper jeg blir flinkere til det enn jeg er nå. Jeg har litt å gå på. Jeg har forbedringspotensiale. Jeg er jo fullt klar over at det antagelig ikke er så veldig mange andre enn jeg selv som tenker de tankene jeg tenker om meg. Jeg er jo ikke tjukk som en elefant, jeg er ikke stygg, jeg er ikke fæl, og jeg bør slutte å føle meg som det. Har noen av dere noen gode råd og tips til hvordan …?

Gårsdagen + belønning

Det gikk veldig fint på foredraget i går, tror jeg! Jeg følte i alle fall det – og jeg storkoste meg! Herregud, hvorfor bruker jeg alltid så unødvendig mye energi på å stresse med sånt i forkant, når jeg nesten alltid syns det er kjempegivende? Jeg må slutte med det, og heller glede meg! Jeg har forresten bestilt meg en belønning og! På mandag har jeg tatoveringstime, og jeg gleder meg skikkelig! Jeg tror det blir så utrolig kult! Det er nok ikke en type tatovering som alle liker, men jeg digger skissen! Jeg tror det blir knall! Gleder meg til å vise dere på mandag. Nei, nå får jeg vel finne senga, som Vilja allerede ligger og sover søtt i. Viljahelg igjen! Elsk! Imens; ett bilde fra i går, siden jeg ikke har så mye annet å poste … haha!

Ingen morgenfugl

God moregn! Ja, jeg står opp ganske seint, sånn er døgnrytmen min. Jeg legger meg seint, står opp seint, og kommer i gang enda seinere. Jeg har vært ute med Bosse en tur, og nå er jeg klar for litt “frokost” før trening. Motivasjonen er fremdeles like sterk, men det er ikke like enkelt å komme seg på trening hver dag allikevel. Som sagt, så er jeg litt treig med å komme i gang i løpet av dagen, og trening krever jo litt energi. Aller helst vil jeg trene på kvelden, men da er jo treningssenteret så fullt, og det er så kjedelig! Så, jeg får vel bare få i meg dagens frokost og komme meg avgårde. Fin onsdag, alle!

Litt tanker og litt treningsklær

Dagene går mye i det samme her. Sove, trening, spise, sove. Til tider savner jeg å være litt mer ambisiøs. Her om dagen dukket motebilder jeg tok da jeg gikk på Norsk Fotofagskole opp på “På denne dagen”-appen på Facebook, og jeg ble litt trist av å se tilbake på det. Jeg savner gleden jeg hadde med å ta bilder, jeg savner å jobbe hardt og målbevisst mot et jækla hårete mål. Jeg føler i grunn livet mitt har bestått av utrolig mange perioder. Hver periode er nesten et helt eget kapittel, nesten et helt eget liv. Jeg har hoppet fra det ene livet til det andre, liksom. Hver periode har vært og føltes så ulike fra hverandre. Som om jeg har vært mange forskjellige personer i samme liv. Er det fler som føler det sånn?

Jeg er i en veldig trygg og rolig og fin periode nå, med Vegard. Vi har hatt våre trøblete stunder, og vi har hatt våre greier, men vi har funnet ut av det og vi har virkelig funnet ut hvordan vi vil leve sammen. Og jeg er fornøyd nå. Jeg liker å leve, jeg liker livet mitt, og jeg ser lyst på tiden fremover. Allikevel savner jeg litt det å være så målbevisst, det å jobbe hardt mot noe. Av og til savner jeg å være så oppslukt av noe at jeg tenker på det tjuefiresju. Jeg har jo selvfølgelig treninga, og jeg er målbevisst der, men det er jo ikke akkurat noe jeg skal vie hele livet til, liksom. Skjønner du forskjellen? Også har jeg jo selvfølgelig målet om å skrive en ny bok, men jeg har bare mange små ideer og ingen ferdige plott, og det er så vanskelig å komme ordentlig i gang. Ah, jeg trenger hjelp! Kanskje noen av dere kan bare rable ned noen ideer i kommentarfeltet her, så kan jeg bli litt inspirert? Haha!
Enn så lenge får jeg kjøre på med treninga, og kanskje skal jeg unne meg dette treningsettet over for å bli enda litt mer motivert…? Hugs!

All is soft inside

Aurora – All is soft inside

Det er så deilig å bare sette på en spilleliste med alle Auroras låter, lukke øynene og nyte musikken. Jeg tror ikke noen annen artist får meg til å føle så mye som Aurora gjør. Perfekt å lytte til mens jeg går tur med Bosse, i kveldsmørket. Og perfekt skrivemusikk. Det tror jeg at jeg skal gjøre nå. Skrive. Så håper jeg alle dere har en fin mandagskveld og start på uka!

Det flaueste jeg har delt på lenge

Da jeg våknet i dag, tenkte jeg “shit, jeg blir 30 år i år”, og den tanken gjorde meg egentlig først litt skremt, for hvor i all verden har tjueårene blitt av, liksom. Så derfor mimra jeg litt med å trykke meg gjennom gamle blogginnlegg. Det er jo alltid kos. Alt var så mye bedre før, sies det, men det gjelder virkelig ikke alt. En ting det så absolutt ikke gjelder, er min motesans. La oss se litt tilbake på begynnelsen av bloggekarrieren min, dere, hvor jeg rett og slett var ei stjerne av ei moteløve … Her, folkens. Kos dere. Det er lov å le. Det gjør jeg, og selv om jeg har mer lyst til å stikke hånda ned i en blender enn å dele disse bildene, så syns jeg dere fortjener å le litt i dag dere også. Hilsen Drea, som ikke lenger kler seg like … sprekt.

Jeg tenker på dere

I går tok jeg på meg ullundertøy og varme klær, og i stedet for å tenke “huff, nå må jeg vel ut med Bosse snart”, så fikk jeg skikkelig lyst til å gå en lang og fin tur i vintermørket! Jeg har jo nevnt at jeg fryser ekstremt mye, men altså – det er jo bare å kle seg godt, så er det da ikke ille. Så i går fikk altså Bosse en lang og fin tur en runde rundt langs Nidelva. Jeg koste meg med musikk på ørene og mine egne tanker. Når jeg går tur i mørket med musikk på ørene, så tenker jeg alltid veldig mye. I går tenkte jeg på hvor heldig jeg er som kan gjøre det. Hvor heldig jeg er som kan gå langs Nidelva med Bosse. Hvor heldig jeg er som kan nyte det. Hvor heldig jeg er som fremdeles er her. Så da tenkte jeg selvfølgelig på alle de som ikke lenger er det. De vennene jeg har mistet. De vennene som har kjempet de samme kampene som meg, men som ikke hadde like flaks. Jada, jada, jeg vet jeg har nevnt det samme så mange ganger før. Det med at jeg har hatt flaks og at jeg føler meg heldig. Det er ikke meningen å gjenta meg selv i det uendelige, bare … jeg bare er så takknemlig! Og; jeg tenker på dere fremdeles, nesten hver eneste dag. Dere som ikke lenger er her.♥

Her var ikke Bosse store gutten!♥

Kanskje i morgen

Prøver å få til et bilde av meg selv som jeg ikke hater, men jeg burde vel heller tatt på en parykk og masse sminke, så hadde jeg kanskje følt meg som noen andre enn meg selv.

Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.

Bøker jeg leser nå

Jeg har alltid elsket å lese. Jeg var ikke gammel da jeg skrev min første fortelling heller, det var før jeg begynte på skolen, og da skrev jeg en historie om en rev og en grevling som bodde i skogen. Den var selvfølgelig full av skrivefeil, men den var allikevel lesbar, og siden den gang har jeg elsket å skrive. Norsk var favorittfaget på skolen, og de dagene vi hadde norsktentamen var alltid drømmedager for meg. Ikke for at vi fikk ha med brus og godteri på skolen, men for at jeg fikk bruke en hel dag på å skrive. Godteriet var bare en bonus, noe som gjorde skriveprosessen enda hyggeligere. For det er noe med det. Kosen med det. Å sitte i sofahjørnet med en kopp te og litt sjokolade, liksom, og enten lese en god bok eller skrive noe selv, det er så utrolig godt!

Peder Kjøs – Berøring, Drea Karlsen (ehe, meg selv, haha) – Psykehus og Else Kåss Furuseth – Else går til psykolog, og selvfølgelig – en enhjørningskopp med te
Boka mi kan kjøpes her.
Boka mi kan kjøpes her.

Jeg fikk «Else går til psykolog» i julegave av søstersen, og jeg er allerede godt i gang. Det er jo en bok som passer meg perfekt – det er jo et tema jeg både kjenner godt til og er veldig engasjert i. Jeg har ikke lest ut boken helt enda, men av det jeg har lest til nå, så tenker jeg at det er sånn et pasient-psykolog-forhold skal være. Det er fine samtaler, det er gode temaer og gode poenger, og … vel, ja. Jeg får inntrykk av at psykologen er god i jobben sin! Det er jo ikke så lett å finne en behandler man kommer godt overens med, og det er vel kanskje – etter min mening – det viktigste man må etablere med en terapeut. Tillit. Først når man har tillit til behandleren, kan man skape samtaler som gir noe. Og for å skape tillit, kreves det en liten dæsj kjemi. At man kommer overens. At man snakker det samme språket, at man forstår og respekterer hverandre.
Jeg må også rose Else for åpenheten, for det hun gjør for å prate høyt om psykiske lidelser og selvmord, og måten hun gjør det på. Er det mulig å ikke like Else? For ei fantastisk dame! Jeg gleder meg til å lese videre i boka i sofahjørnet mitt, med en kopp te og en sjokoladebit eller to. ♥ Kanskje får jeg til å skrive noe nytt selv etterhvert også, men siden jeg for øyeblikket ikke kommer noe sted, får jeg heller bruke tid på å lese. Det er vel den beste form for research, er det ikke?